Artikkelen er hentet fra Bondebladet 01/10

Erik Harsem var IAEA-student i New Zealand for 30 år siden.
I vår reiste han tilbake for å gjenoppleve, og se hvordan jordbruket og landet hadde utviklet seg.
Her forteller han sin historie.

Tekst og foto: Erik Harsem

HJORTEPARK: Med sin flotte natur og innbydende kulturlandskap med beitende dyr,
er New Zealand et fasinerende land å besøke. Bildet er fra hjorteparken utenfor Queenstown hvor filmen Ringenes Herre ble spilt inn.

Hvert år reiser norsk jordbruksungdom til New Zealand gjennom organisasjonen International Agricultural Exchange Association, IAEA. I 1979-80 arbeidet jeg åtte måneder nord i landet på et mjølkebruk gjennom et IAEAprogram. Familiebruket hadde 170 kyr og var på 450 dekar.
Foruten mjølking og stell av dyra samt annet gårdsarbeid, drev vi med nydyrking for å utvide produksjonen. Det var hardt arbeid fra tidlig morgen til sen kveld, men det ble også god anledning til å bli bedre kjent med landet gjennom reiser og sosiale tilstelninger. Alt i alt ga oppholdet meg mange positive erfaringer som jeg har hatt god nytte av senere i livet.

Tilbake på gamle trakter
I 2008 deltok jeg på et internasjonalt møte IAEA Norge arrangerte i Øyer.
Der holdt jeg et innlegg hvor jeg viste bilder fra oppholdet på New Zealand. Jeg ble kjent med IAEAs leder i New Zealand. Han inviterte meg til IAEA New Zealands 40-årsjubileum som skulle holdes i april 2009. Ofte hadde jeg tenk på at det ville være interessant og komme tilbake til landet. Gårdbruker Hans Chr. Kihl fra Råde har arbeidet for IAEA i mange år og ga meg verdifulle råd og navn på flere kontaktpersoner for  planleggingen av reisen.

God planlegging viktig
Det var viktig for meg å forvisse meg om at jeg ville få et godt faglig utbytte.
Jeg kom etter hvert i kontakt med flere gårdbrukere, ulike bedrifter, forskningsmiljøer og landbruksmyndighetene i landet. Siden IAEA-arrangementet skulle holdes i Canterbury på Sørøya var dette et godt utgangspunkt for reisen. Her finner man noe av det beste jordbruket i landet, Lincoln Landbruksuniversitet, private og offentlige forskningsmiljøer, samt en rekke selskaper innen foredling av jordbruksvarer og omsetning av driftsmidler.

6000 DEKAR: Gårdbruker Neville Calmers på gården Highcliffe i Canterburry

Base i Canterbury Gården Highcliffe ligger i Canterbury et stykke syd for Christchruch som er den tredje største byen i landet. Highcliffe ligger med grense til Stillehavet i øst og er på 6000 dekar. Gården eies av familien Calmers som dyrker korn, gras, frø og fôrvekster, og driver utleie av beiter. Foruten eieren Neville Calmers er det to ansatte. Fram til det siste året eide familien et mjølkebruk 15 mil lenger vest, men denne gården ble nylig solgt. I stedet har de kjøpt en nabogård på 1000 dekar som tidligere hadde drevet med hjorteoppdrett, men som nå fortrinnsvis hadde grasproduksjon. Store deler av Canterbury er et flatt kulturlandskap med Stillehavet i øst og et kupert høylandsområde i vest som går over i en fjellkjede med fjell opp mot 3800 meter. Fra de høyereliggende områdene renner det flere elver østover. Fra disse tas det ut store vannmengder til å forsyne jordbruksområdene med kunstig vanning.

Vanning
Innhøstingen på Highcliffe var avsluttet da jeg bodde på gården, og vanningssytemet med tre vanningsvogner var i aktiv bruk.
Dette var spredere på hjul med 60 meters roterende spredebommer (pivots) og ble produsert lokalt. Det var også vanlig med paralellspredere med spredebommer på flere hundre meter. En gård jeg besøkte hadde en spreder med 1700 meters spredebom. Neville fortalte at den gode lønnsomheten med de nye vanningssystemene gjorde at man måtte fjerne eller omplante en del leplantinger som kjennetegner kulturlandskapet i Canterbury, noe han slett ikke likte. Det er streng kontroll ved innreise

IAEA-jubileum
IAEA New Zelands 40-årsjubileum ble behørig markert med over 100 deltagere i Asburton sør for Christcurch.
Her fikk jeg anledning til å vise en del av bildene jeg tok fra mitt opphold i landet for 30 år siden og å fortelle om Norge og norsk jordbruk. På en ekskursjon lærte vi mer om de omfattende vanningssystemene i området og om dyrking av grønnsaksfrø. Vi ble fortalt at halvparten av alle grønnsaksfrø i verden produseres i New Zealand. Foruten godt klima, jordsmonn og rikelig tilgang på vann, gjør den isolerte beliggenheten av landet at smittepresset er lavt. Det er streng kontroll ved innreise til landet.

TILBAKE: Erik Harsem i mjølkestallen

Fotturer
New Zealenderne er gjestfrie og jeg ble invitert hjem til flere av deltagerne som i en årrekke hadde vært vertsfamilier for IAEA.
I forhold til reiseruten jeg hadde planlagt, var mitt neste mål å gå fjellturen Routburn fra Queenstown nær vestkysten på Sørøya. Det passet derfor bra å få en invitasjon av de pensjonerte honninggårdbrukerne Jill og Tony Clissold som hadde hatt 35 IAEApraktikanter, produsert 100 tonn honning i året og som nå hadde bosatt seg utenfor Queenstown. Fotturen Routburn har høstet internasjonal berømmelse og ga en opplevelse for livet. Jeg gikk også en dagstur i området hvor filmen Ringenes Herre ble spilt inn. I dette området er det stor konsentrasjon av hjort som også er en stor næring i New Zealand.

Sauehold
Jeg hadde planlagt et par dagers  opphold i den største byen Auckland hvor 1/3 av befolkningen i New Zealand bor, men valgte i stedet å bo på gården til Margareth og Peter Brown i Waikato åtte mil syd for byen. Dette ekteparet driver mjølkeproduksjon.
Her ble det anledning til å lære mer om sauehold hos søsteren til Peter. Denne produksjonen drives i dag med bedre økonomi enn tidligere og kjøtt er hovedproduktet. Med økt mjølkeproduksjon drives saueproduksjonen mer ekstensivt enn tidligere i landet. Det samme gjelder øvrig kjøttproduksjon.

Besøk i Norge
Via Hans Chr. Kihl kom jeg i kontakt med Elaine Scurr som bor på en gård utenfor Dunedin på Sørøya. New Zealendere er glade i å reise og Elaine arrangerer turer for bønder til Europa og Amerika.
I midten av juni møtte jeg Elaine og mannen Colin sammen med et reisefølge som var på en tre ukers reise i Skandinavia.
På noen gårdsbesøk i Østfold hvor jeg deltok viste de stor interesse for norsk jordbruk og var fasinert av hvor allsidige gårdsbrukene vi besøkte var. Det finnes mange New Zealendere med skandinavisk opprinnelse og norske slektsnavn går stadig igjen.
Jeg bodde noen dager på gården til Elain og Colin som er en veldrevet enhet på 2500 dekar. De produserer grovfôr for salg og driver utleie av beiter. Det vesentlige av grovfôret produseres til sønnen som eier nabogården og har 600 kyr og rundt tusen sauer.

I ÅKEREN: Erik Harsem (til venstre) og rådgiver John Kinvig med norsk slekt inspiserer fôrmargkålåkeren.

Møte med vertsfamilien
Gården jeg bodde og arbeidet på for 30 år siden var solgt til sønnen på nabogården som driver fire gårder og har 1700 mjølkekyr. Vertsfamilien David og Peg Hills var blitt pensjonister etter mange års hardt arbeid, og hadde bygget seg hus helt nord i landet.
David hadde kjøpt seg en Triumph veteranbil som alltid hadde vært hans drøm, og ellers var de travelt opptatt med en rikholdige kjøkkenhage. Alt i alt bodde jeg hos seks ulike familier på min reise. Det gir en helt annen opplevelse og erfaring å komme nære innpå lokalbefolkningen enn å reise som turist.

Gjestfrihet
New zealenderne er gjestfrie og vennlige mennesker. Landet byr på mye storslått natur med gode muligheter for fantastiske fotturer.
Forholdene er godt tilrettelagt for besøkende. Mitt inntrykk er at forskjellene mellom Norge og New Zealand er mindre i dag enn da jeg arbeidet som utvekslingsstudent i 1979-80. Dette skyldes nok i første rekke den sterke globaliseringen som har funnet sted.